Om Lødingen

Lødingen – en kommune med rik og lang historie

De mange helleristningsfeltene vi har i kommunen vår forteller om bosetting her mer enn 10 000 år tilbake i tid. Jordfunn og annet forteller om sammenhengende bosetting gjennom bronsealder, jernalder, vikingetid og middelalder og fram til i dag. Her lå det til rette for fiske og fangst og senere jordbruk. Her har det alltid vært liv laga for folket. Folk bodde spredt i området. Tingstua stod på Hegstad i Vestbygda, og lensmannen hadde sitt sete på Nes.

Tettstedet begynte ikke å vokse før på slutten av 1800-tallet, begynnelsen av 1900-tallet. Men kirkebygg kom tidlig. Den første av de fire kirkene som har stått der dagens Lødingen kirke ligger, ei stavkirke, ble reist så tidlig som på 1200-tallet. Kirke nummer 2 brant ned etter lynnedslag, kirke nummer 3 hadde hele 350 sitteplasser og dagens kirke stod ferdig i 1897. Med de avstander som er i kommunen, og med bare havet som ferdselsvei, ble det bestemt å bygge kirke i Vestbygda. Den stod ferdig i 1886. Lødingen kirkesogn var stort og strekte seg fra svenskegrensen og helt ut til Lofoten.

I 1876 kom en Arent Schøning seilende forbi Lødingen. Han gikk i land i dagens havneområde og fant snart ut at her ville han slå seg ned, ikke minst fordi stedet hadde ei meget god naturgitt havn. Han etablerte seg med bolighus, butikk, bakeri, kai, pensjonat og mye mer, og det begynte å vokse rundt hans virksomhet. Mange av losene, eller kjentmennene, som tidligere bodde på Tjeldnes/Tofte/Kjerstad, flyttet over til Lødingen og bygde seg hus i nærheten av havna, på og omkring Loshaugen. Og de var mange, over 80 loser på det meste.

Lødingen ble et trafikk-knutepunkt, noe det fortsatt er. Kommunevåpenet symboliserer de 5 vannveiene som fører inn mot senteret Lødingen og symboliserer i tillegg områdene rundt vår kommune. Båttrafikken var stor, og anløpene av Lødingen mange. Både lokalbåter og hurtigruta anløp Lødingen. Håndverkere av mange slag kom til, og Lødingen ble et sted som på mange måter var sjølforsynt. Jordbruk, fiske og kvalfangst har vært sentrale næringsveier. Kjeøy og Rinøyvåg var østligste fiskvær i Lofoten. I dag er det Lødingen Vestbygd som er kommunens spiskammers hva gjelder produksjon av landbruksprodukter. Allerede på 1800-tallet drev Jacob Nikolai Walsø forsøk med sprengharpun for hvalfangst. Han ble forløperen til Svend Foyn, og burde vel ha hatt æren for den oppfinnelsen. Kanskje ikke så rart at hvalfangst har spilt en sentral rolle i Lødingen.

Bedrifter som Ytterstad, Kanstad Trelast, Moum og slakter Andersen, bare for å nevne noen, etablerte seg i Lødingen. Ytterstad hadde, og har fortsatt, en ikke ubetydelig fiskeflåte. Det var også dette firmaet som etablerte seg på Rødholmen med bunkerdepot. Her ble kullkranen reist, og der var det is-lager hvor is ble hentet på Hamndalsvannet vinterstid, oppbevart i islolert bygg på Rødholmen og solgt til trawlere som var på tur til eller fra fiskefeltet.

Med et stort antall fiskebåter var det naturlig at Lødingen slip og mekaniske verksted oppstod. I dag er dette en arbeidsplass med mange ansatte. Tyskerne etablerte seg med militære anlegg på Nes. Etter krigen overtok nordmennene fortet og Forsvaret ble en ikke ubetydelig arbeidsplass. Militæret med både menige og befal var en godt synlig faktor i Lødingen. Etter hvert som folketallet økte, ble det bygd skoler, både på tettstedet og i Vestbygda. Like før krigen stod stor og moderne skole ferdig på Lødingen tettsted, men den ble overtatt av Wehrmacht. Etter at okkupasjonsmakta hadde tatt skolen i bruk oppstod det en brann, og nyskolen gikk tapt. Lødingens fjell er rike på jernmalm. Både i Øksfjorden og Erikstadfjorden ble det gjort forsøk med uttak av malm. Dette foregikk i en forholdsvis kort periode, men sporene etter gruvedrift er der fortsatt.

I 1878 ble telegrafnettet utbygd gjennom Lofoten, og det året ble Kjeøy telegrafstasjon opprettet. I 1875 ble denne flyttet til tettstedet som nå var i sterk utvikling. Telegrafstasjon ble bygd og telegrafen ble en svært stor arbeidsplass. I 1958 ble det landverts forbindelse med Harstad, i 1963 med Vesterålen og i 1977 ble det veiforbindelse med Vestbygda. Etter at veiforbindelse med Vestbygda var et faktum ble Vestbygd Feriesenter etablert, en bedrift som har vært svært populær og trekker turister.

På Rinøya ble det bygd tangmelfabrikk med produksjon av tangmelprodukter i stor skala. Hele kommunen er full av historie. I Vestbygda ligger Skjervøya hvor Tore Hund i følge sagnet grov ned en stor skatt før han dro til Nidaros og ble Olav den Helliges banemann. På Hustad gård finner vi mange og tydelige merkede tufter etter jernalderbosetting. Like nedenfor står Øye i stein, Lødingens bidrag til skulpturlandskap Nordland. Og utafor ligger Svellingen landskapsvernområde. Fram til midten av 1900-tallet var det stor bosetting i Øksfjordområdet med mange små bygder innover hele fjorden. Der, innerst i Øksfjorden, var det Sigurd Slembe i sin tid overvintret med sitt følge. Han var dømt fredløs og var på rømmen. Øksfjorden ble hans gjemmested over vinteren.